Mariads
Jeg lar meg ofte begeistre av litt spesielle oppskrifter, og da jeg fant navnet på denne retten ble jeg nysgjerrig. Mariads; hva kunne det være? Mest av alt lignet det på en dessert, men det var det langt ifra. Men et riktig godt norsk produkt var det laget av, nemlig tørrfisk. Det er jo ikke så ofte en finner oppskrifter med tørrfisk, når man ser bort ifra lutefisken, som jo er blitt rene kultmaten. Tørrfisken er i motsetning til klippfisken ikke saltet, men kun vindtørket. Den blir hengt på hjeller (stokkestativer) etter den er befridd fra hode og innmat. Der henger den til den er helt tørr, nesten som en stokk. Kanskje det er derfor den også kalles for stokkfisk. Stokkfisk er blitt et internasjonalt ord, og med små variasjoner kalles den det i de land den eksporteres til. Dette er vel et av de råstoffene vi har oppskrifter på langt tilbake i tiden. Det finnes oppskrifter helt tilbake til 1400-tallet både her i Norge og ellers i Europa. Oppskriften jeg her presenterer er antakelig ikke så gammel. Jeg har funnet den i et hefte fra 1923. Men tørrfisken behandles slik som de gjorde i gamle dager.
1 liten tørrfisk bankes med treklubbe til den er godt myk (det å banke fisken var svært viktig, og står nesten i alle tørrfiskrettene som jeg har funnet). Den legges så i bløt i 3-4 døgn. Vannet byttes daglig. Skinn og ben fjernes og fisken skjæres i små terninger. Fisken legges lagvis med 4 store skivede poteter, 100 g smør legges i bunnen av formen. Pepper, salt og 3 ss hvetemel strøs mellom lagene. Fisk skal ligge øverst. Slå på 3 dl fløteblandet melk. Stekes i stekeovn på svak varme i 1 1/2 time. Serveres i formen.
Navnet har jeg ikke kunnet finne noen forklaring på. Heller har jeg ikke funnet den i noen andre kokebøker, men kanskje en dag dukker den opp, og vi får svar på hva det litt merkelige navnet betyr eller hentyder til.
Einar Giæver